Luna-25 ("Moon-25") er det første russiske måneoppdraget som utforsker og bruker rommet nær månen ved hjelp av automatiske interplanetære stasjoner, utført av NPO SA Lawotschkin. Navnet på prosjektet er designet for å understreke kontinuiteten til det sovjetiske måneprogrammet, den siste enheten som Luna-24 ble lansert i 1976. Landingen av sonden er planlagt i området ved månens sørpol. Månens polare områder er de mest lovende for forskning: månepolen kan sammenlignes med et naturlig kjøleskap, hvor kuldefeller av polar regolit hundrevis av millioner år har samlet seg og bevart lag med alle de kosmiske flyktige stoffene som noen gang har truffet Jordens satellitt.

Vitenskapelige instrumenter til Moon-25 vil studere sammensetningen av disse stoffene og evaluere massefraksjonen av frossent vann. Dens tilstedeværelse vil frigjøre astronautene fra behovet for å levere vann fra jorden, og den kan også brukes til å produsere oksygen, og muligens hydrogendrivstoff.

Sturmanskie-klokker har alltid vært assosiert med verdensrommet (utforskning). Gjenopplivingen av landets måneprogram er viktig for det russiske romprogrammet, og derfor feirer navigatører et nytt trinn i måneoppdraget med opprettelsen av Luna-25-samlingen.

Luna-25 er en linje hvis konsept møter fremtiden med en moderne, sporty kronograf utstyrt med en sentral kronograf og tre tellere. Den dynamiske utformingen av etuiet er moderne, men sterkt inspirert av den store epoken med sovjetisk kosmonautikk fra seksti-/syttitallet. Kolleksjonens fargeskjema - hovedsakelig i mørke farger med lysende elementer - symboliserer dybden av det endeløse ytre rom, som i dag, mer enn noen gang, menneskehetens tanker er rettet inn i.